Naturverdier (bare norsk)

Biomangfold i jordbrukets kulturlandskap

Av Ingvill MB Garnås, Kulturlandskapssenteret, og Ellen J Svalheim, Bioforsk 

En stor del av de trua og sårbare artene og vegetasjonstypene i Norge er knytta til kulturlandskap skapt gjennom tradisjonelle og allsidige driftsformer. Dagens ensretta bruk av landskapet er en trussel mot biomangfold generelt. Hvilke verdier går tapt når det kulturavhengige biomangfoldet også blir borte på vegen?


Beitemark i den elskelige fasen i ferd med å gro igjen. Fosen i Nord-Trøndelag.
Foto: Sissel Rübberdt

Kulturlandskapet som til daglig omgir oss, inneholder en rekke arter som trenger gjentatt skjøtsel for at deres leveområder og biotoper skal bevares. I dag er mange av artene, som for noen tiår siden var mer utbredte, sterkt truet. Om lag en tredjedel av de truede artene som finnes på Norsk rødliste har sitt tilhold i kulturlandskapet. Trusselen mot artene i kulturlandskapet skyldes, forenklet framstilt, tre forhold:

1) opphør av drift med etterfølgende gjengroing
2) effektivisering med bl.a. oppgjødsling av tidligere ekstensivt drevne arealer eller
3) nedbygging av verdifulle arealer.

Til forskjell fra mange land ellers i Europa har Norge mye igjen av de gamle småskala jordbrukslandskapene. Mange steder ligger ikke naturforholdene til rette for større rasjonalisering. De tradisjonelle jordbrukslandskapene har slik sett nærmest fått et naturlig vern. Ikke vern i statisk forstand, men i form av ivaretakelse gjennom fremhold av allsidig og tradisjonell skjøtsel nær opp til vår tid. Trusselen i disse områdene ligger ikke i modernisering, men i opphør av bruk. Landskapet i Norge har i tillegg mange skiftninger – i høyde over havet, fra sør til nord og fra fuktig kystklima til kontinentale innlandsbygder. Også lokalt varierer miljøet avhengig av topografi, jordsmonn og driftsmetoder. Alt dette avspeiles i et særdeles variert kulturlandskap.

Mangfoldet i natur og kulturlandskap kommer til uttrykk både i typer av biotoper (ulike natur- og kulturmarkstyper), i ulike dyre- og plantesamfunn og i artsmangfold. Eksempelvis har plantearter tilpasset seg de lokale særegenhetene, og har dermed utviklet unike, stedegne egenskaper og genkombinasjoner. Ut i fra dette kan en i kulturlandskapet, som ellers, dele biomangfold inn i flere nivå:

  • Mangfold innenfor hver art (genetisk nivå)
  • Mangfold av arter (artsnivå)
  • Mangfold av vegetasjonstyper (vegetasjonstypenivå)
  • Samspill mellom plante- og dyreliv i landskapet totalt sett (landskapsøkologisk nivå)

Den tradisjonelle slåtteenga er faktisk den mest artsrike naturtypen vi har i Norge. Variasjonen i slåttemarksvegetasjon er i tillegg meget stor i Norge sammenlignet med andre nordeuropeiske land, og en rekke trua arter finnes her. Med tradisjonelle slåtteenger menes ugjødsla «villenger» som ble slått seint i sesongen (tidligst 10. juli og etter dette lokale og væravhengige variasjoner). Det blir i dag stadig færre av dem, og avstanden mellom dem øker. Selv om en del artsrik slåttemark kan skjøttes ved hjelp av tohjuls slåmaskiner og motorljåer, går gjerne de vanskeligste lokalitetene tapt. Det er lett å forstå, når man tenker på at ljåslått av mager eng i steinete og brattlendt terreng er en nær utopisk driftsform i dagens moderne landbruk. Mange tidligere slåtteenger er i senere tid ellers gått over til beitemark. Landskapene holdes dermed åpne, men artssammensetningen endres. Gjengroing og økende avstand mellom slåtteengene er de største truslene for plante- og insektarter som har dette som sine viktigste leveområder. Bevaring av artsmangfold i tradisjonelle slåtteenger krever både at hele landskap ses i sammenheng, og at tradisjonell skjøtsel opprettholdes.

De artsrike slåtteengene er bare ett eksempel på en kulturavhengig naturtype. Av andre naturtyper i kulturlandskapet har vi naturbeitemarker, lauvenger (dvs. tresatte slåtteenger med trær som blir styva og høstet for lauvfôr), høstingsskog, slåtte- og beitemyr, skjøtta strandenger, lyngheier for å nevne noen. Artsrikdom i vegetasjon gir også artsrikdom blant andre artsgrupper, for eksempel insekt. Mange sommerfuglarter er knytta til spesifikke arter i slåtteenga, og ca. 60 % av våre dagsommerfugler er knyttet til åpen engvegetasjon. Til gammel beitemark hører mange rødlista beitemarkssopper. Et annet eksempel på et kulturlandskapselement med høy verdi for det biologiske mangfoldet er de gamle lauvingstrærne. De blir meget gamle, og huser ofte sjeldne insekt-, mose-, sopp- og lavarter.

På mange måter er det ekstensivt og tradisjonelt drevne kulturlandskapet med sitt store biomangfold en levende genbank for det norske landbruket. Naturlig forekommende genetisk variasjon innen arter av nytteplanter, som for eksempel gras og kløver, er grunnlaget for foredling og utvikling av nye sorter. Dette har vært og vil fortsatt være viktig for videre utvikling av et landbruk med god utnytting av genetiske ressurser og lokale tilpasninger. I en verden med store klimaendringer er de gamle og robuste kulturmarkstypene viktige økosystem å kunne studere og hente kunnskaper fra for framtida.

Biomangfoldet i kulturlandskapet bidrar også med andre viktige økosystemtjenester: En stor del av landbruksproduksjonen er avhengig av insektbestøvning. Ville bier og humler har en mye viktigere rolle enn tidligere antatt, blant annet når det gjelder pollinering av frukt- og bærplanter. I følge Artsdatabanken har internasjonale studier beregnet bienes innsats til en verdi på om lag 165 milliarder kroner. I Norge har man de siste årene fått et stort kunnskapsløft på området. Det er så langt påvist 203 forskjellige biearter. Av dem er 34 humlearter. Man regner nå mangfoldet av bier som relativt godt kartlagt. Villbiene er spesialister, både når det gjelder reirplass og pollenkilde. Det gjør dem sårbare for endringer. Årsakene til at villbiene blir sjeldne og dør ut er sannsynligvis sammensatt, men generelt er arealendringer den viktigste enkeltårsaken til at arter i Norge blir trua. Arealendringer er for eksempel gjengroing, oppdyrking og nedbygging. De siste årene er 15 arter av villbier (14 bier og 1 humleart) ikke gjenfunnet og antatt utdødd i Norge.

De gamle kulturmarkstypene er en viktig del av kulturarven etter dem som har levd før oss, og vi kan gjerne kalle dem levende kulturminner. Samtidig skal vi huske på at dette er bærekraftige økosystemer i begrepets egentlige forstand. Den seminaturlige og ugjødslede slåtteenga har gjennom århundrer opprettholdt sin produksjonsevne og fungert som en bærebjelke i gårdens produksjon. Ivaretakelse av de tradisjonelle kulturmarkstypene og deres biologiske mangfold handler aller mest om å sikre genetiske ressurser og økologiske kunnskaper til stor framtidig nytte i landbruks- og miljøsammenheng.

Lukket for kommentarer.